23/01/2020 by Regien Cox in Exhibitions

Disse små øyeblikk av Mitt speilbilde, malt av meg, med oljemaling, tegnet med oljepastell eller fargeblyant, på grå bokpapp, er bilder av Et meg slik ingen andre enn jeg selv vil kunne se det. Skisser, alle like store, alle like forskjellige, alle nesten like grønne. De er, et bilde av en indre følelse, en tilstand i livet, en oppsamling av grønntoner som beskriver et ansikt. Eller er de? Er de bare meg, er de refleksjoner av verden gjennom mine øyne, med mine betraktninger, bygget opp av mine forventninger? Er de fortellinger om utforskede rom i historier der jeg har vært? Gjennom tidens opplevde og dermed oppbygde filter ser jeg utover; gjennom speilet ser jeg innover. Speilet, det snur deg andre veien, en undring oppstår mens jeg betrakter det reflekterte bilde av meg selv, på den sølvbelagte glassflaten. Mer enn det kjente ser jeg. Mange hemmelige rom, som med kraft beskyttes, ligger farlig synlig, strødd ut over atelieret.

Noen dager fanget som mumier, frosne tilstander av en urform, et skulpturelt svar, med en lett bevegelse innom døden. Den som hviler rett ved siden av livet. Som i en samtale med mitt speilbilde kunne gripes, forståes heller, som et minne i rekken av minner. Samtidig tydelig observert som utpust etter et langt innpust i betraktningen av meg som noe umiddelbart, nytt, dagsaktuelt, men likevel som refleksjoner av, og over, min komplette tidslinje. Hvordan kan dette livet reflekteres så forskjellig med så små mellomrom? En dag, noen timer. Det er en nesten sjokkerende observasjon, når grønntonene har føyet seg i tur og orden ved siden av hverandre og resultatet viser en variasjon som om det var helt andre mennesker. Sjokkert over at det er meg, betrakter jeg mitt nye selvportrett, tydelig ser jeg at noe rørte meg, men hva var det? Det var der, uten at jeg var klar over det.